Det har blitt veldig vanlig at arvelatere og givere treffer bestemmelser om at det de gir bort eller etterlater seg i arv skal være mottagerens særeie. Motivasjonen bak slike bestemmelser er erfaringsmessig ønsket om å beskytte mottageren ved en eventuell skilsmisse.
Ved ordinært felleseie mellom to ektefelle, vil lengstlevende kunne sitte i uskifte med alle eiendelene i boet. Dersom ektefellene har opprettet ektepakt med bestemmelser om særeie, vil de ha muligheten til å bestemme at særeie skal være felleseie ved død (med påfølgende rett til å sitte i uskifte som nevnt), eller at man skal ha rett til å sitte i uskifte også med særeiemidler. Har ektefellene særkullsbarn, vil dog ikke retten til uskifte gjelde i forhold til disse med mindre det foreligger samtykke.
Er det giver som har bestemt at enkelte eiendeler skal være særeie, medfører dette i følge en relativt unison oppfatning i juridisk teori store begrensninger på uskiftesituasjonen: ektefellene vil da ikke ha adgang til ved ektepakt å avtale felleseie ved død eller uskifte med særeiemidler. Dette innebærer at for denne typen særeiemidlers vedkommende vil man måtte forestå skifte med den mulige konsekvens at gjenlevende ikke får beholde for eksempel familiens feriested gjennom de siste tretti årene til tross for at det var dette ektefellene ønsket.
Dersom man som giver og arvelater ønsker å legge inn særeieklausuler av hensyn til en skilsmissesituasjon bør man derfor presisere nettopp dette, slik at ektefellene ikke blir avskåret fra å sikre hverandre ved død.
For nærmere spørsmål. vennligst ta kontakt med advokat Fredrik Agerup.